Et glimt inn i en Aguacatansk Mayafamilie

Det er mandag kveld, og jeg har snart vært i Agucatan i 6 dager. Måten familien jeg bor med oppfører seg mot meg, får det til å virke som om jeg har vært her i 6 uker. Ikke 6 dager. De er kjempe velkomne, og forteller meg om sine tanker om politikk, mayaers historie og familie intriger.

Broren til Carolina som jeg bor med er adoptert. Familien hans var også mayaer, og ble derfor drept under borgerkrigen. Familien til Carolina tok han til seg, og han bodde med dem til han ble 16 år. Da flyttet han til USA. Grunnen? Han følte at mennesker som han, altså Mayaer, ikke var ønsket i Guatemala. I ettertid har flere av søsknene til Carolina flyttet etter og blitt boende i USA.

Carolina er en utrolig flott dame, som man burde se opp til. Hun har tre barn, som hun har oppdratt alene ettersom mannen hennes var og er alkoholiker (og derfor ikke bor med dem). Dette visste jeg før jeg kom til Aguacatan, men jeg var ikke forbredt på at Carolina skulle være så åpen om det. Men det var hun. Og hun fortalte med stolthet om hvordan alle barna hennes har fullført høyere utdanning, eller studerer nå. Det er ikke bare meg som tenker at Carolina er en modig dame.

For noen dager siden da jeg skulle til å legge meg smatt det ei lita jente inn på rommet mitt. Hun var nok ikke mer enn 5 år, tenkte jeg. I det hun hadde lukket døra bak seg så hun sjokkert på meg, og konstanterte at jeg ikke var datteren til Carolina. Det stemte jo forsåvidt, men hun hoppet likevel opp i senga mi for å prate. Vi satt og pratet en stund, og hun fartalte at jeg hadde tatt grundig feil av alderen. Hun var jo faktisk 6 år. Haha.

Hun snakket om barbien sin. Om at hun akkuratt hadde løpt fra huset sitt med mammaen. Om at hun likte håret mitt. Og om at pappaen drakk mye. Foreløbig er spansken min dårlig, og jenta hoppet fra tema til tema, så det var vanskelig å holde tritt. Jeg prøvde å spørre om pappaen drakk ofte, da fikk jeg til svar «hele flaska, og så en til». Hver gang pappaen drakk pleide moren å ta henne med hit, slik at hun skulle slippe å se pappaen gjøre dumme og slemme ting. Det var naturligvis veldig vondt (og rart) å høre på, men samtidig var det fascinerende å se hvordan en jente så liten, og så uskyldig klarte å prate om dette på en så seriøs måte, uten å egentlig se ut til å ta det til seg. Mennesket og våre forsvaksmekanismer, overasker meg stadig. Senere fortalte Carolina at faren til jenta hadde et kraftig temperament når han drakk. Det var visst ikke ofte. Men det stemte som jenta sa, at når han drakk ekstra mye, så kunne han slå. Og når han slo, da slo han.

Videre har Carolina snakket om viktigheten av utdanning for mayaer, og spesielt mayakvinner, på grunn av deres allerede svake rolle i samfunnet. Carolina var veldig bevist på at utdanning var nøkkelen til et godt liv, men at regjeringen desverre ikke bidro stort.

For Carolina var ikke bare høyere utdanning viktig, men kunnskap om egen kultur og historie. Hun har snakket mye om undertrykkelse og hvordan «spanjolene» brukte mayaer til å drepe mayaer under borgerkrigen, og at det for henne nå er viktig at alle mayaer jobber for å beholde sin kultur gjennom klær, normer og språk. Dette er ikke kun noe hun snakker om. Nå, mens jeg skriver dette er hun på kurs for å forbedre skrivekunspakene sine i K’iche, hennes morsmål. Hun har tidligere vist meg noen av diktene og tekstene hun har skrevet på kurset. Ikke at jeg forstår noe av det da.

Spansken går bedre og bedre, og jeg håper at jeg i løpet av de neste ukene klarer å henge bedre med i samtalene, slik at jeg får spurt om det jeg vil og får med meg alle detaljene i det de forteller meg.


(Når hele familien skal på fotballkamp sammen, er det deilig å se at noen er like interessert i å se på som meg)