Å reise med fly, eller reise i tid?

«Fløy vi akkurat til et annet land, eller et annet ti-år?» spøkte jeg til gutten jeg delte taxi med fra flyplassen i Havanna. Hostellet jeg bodde på var i utkanten av sentrum, i et område som het «Cerro». Jeg fikk senere mange kommentarer på at dette var en av de mer «dodgy» områdene i Havanna. På veien til Havanna hadde vi så å si ikke kjørt forbi ett eneste reklameskilt. Det var ingen tegn til Cola, Nestle, Starbucks eller andre typiske vestlige merker.


Bilde fra el Cerro, hvor jeg bodde.
Bilde fra Vianna Vjeha, en mer turistifisert del av Havanna

Tidligere har jeg kun besøkt Nicaragua, og hadde dette som referansepunkt. Husene i Havanna hadde som husene langs den atlantiske kysten av Nicaragua preg av den spanske kolonitiden. Som i Nicaragua satt menneskene langsmed gatene mens de pratet, spilte spill og koste seg. Språket de snakket var det samme som i Nicaragua, likevel føltes det veldig annerledes.

Mens menneskene i Nicaragua gjerne gikk med enkle olabukser, og en nøytral bluse, spradet mange av jentene her rundt i korte shorts, og en fargerik BH, eller en leopard mønstret tights – dersom de ikke hadde gått for noe i neonfarger. Da jeg beveget meg inn mot sentrum så jeg at klærne der var noe mer avslappe, men merket meg likevel at jeg skulle ha pakket for et litt mindre konservativt land enn Nicaragua.

På hver av restaurantene jeg dro på ble jeg servert av muskuløse menn med feminine, nappa øyenbryn. Hver og en av dem så ut som de akkurat hadde vært modell for Youtube videoer med tittelen «How to get brows like Kim K».

På tross av den vågale stilen, da spesielt klesstilen til jentene, hørte jeg sjeldent folk rope etter jenter på gatene – Hvertfall sjeldent til sammenligning med hvordan det var da jeg var i Leon i Nicaragua. De gangene jeg faktisk ble kontaktet, var det gjerne menn (eller deres mødre), som kom bort å pratet. For meg gjorde dette at det ble lettere å gå langs gatene uten å være ukomfortabel.

I tillegg til disse forskjellene, var selvfølgelig den mest åpenbare forskjellen bilene. På 1960 tallet startet USA en embargo mot Cuba, noe som gjorde at det var minimalt med import fra andre land. Jeg vil si at de Cubanske bilene er noe av det som skapte Havannas sjarm.

Videre gjennom de to ukene jeg var der ble jeg kjent med Cubas valutasystem, landets wifi-parker, Havannas kollektivtransport og hvordan den amerikanske embargoen har påvirket menneskene i deres hverdag.

Det var ikke før selve dagen jeg reiste til Cuba at jeg bestemte meg for at det var dit jeg skulle. Planen var originalt å reise til Nicaragua, men med alt som skjer der, fant jeg ut at det var best å dra et annet sted. Cuba ble målet, og med liten tid til å planlegge fant jeg liten tid til å sette meg inn i ting som valutasystemet.

På Cuba finnes det to typer valutaer: CUC og CUP. Den siste C’en i CUC står for «konvertible», og den kan konverteres til CUP. En CUC tilsvarer en dollar, mens en CUP tilsvarer 24 CUC. CUP er valutaen de lokale bruker mest. Med denne valutaen betaler man for bussbilletter, mat og andre essensielle ting. CUC på den andre siden brukes til å betale hoteller, turist-taxier, kaffe og andre ting som ikke er «høyst nødvendig». Dette er valutaen de fleste turister benytter seg av.

Den Cubanske staten har i de siste årene prøvd å avskaffe dette systemet, slik at de kun har en valuta, men folket har strittet i mot. På de to ukene jeg var der, så jeg flere (spesielt tenåringer) gå med T-skjorter med teksten «Go CUP!»

Et eksempel på måten de bruker CUP og CUC på er i kollektivtransporten. Busser og «Taxi collectivos» (taxier som kjører egne ruter, litt lignende en buss), ble betalt i CUP. Mens bussene kostet 1 CUP, kostet taxi collectivos 10 CUP. Dersom man ville bruke normale taxier som kjørte deg til døren kunne det koste rundt 7 CUC – med god pruting. Jeg møtte flere som betalte opp til 10-15 CUC per tur. Det vil si at mens en busstur kostet 1 CUP, kunne en taxitur koste 375 ganger så mye, for en person.

Fordi jeg ønsket å dra på så lokale steder som mulig pleide jeg alltid å sjekke hvilken valuta prisene var i før jeg bestemte meg for å spise der. Etterhvert skaffet jeg meg et fast frokost sted hvor jeg betalte rundt 20 CUP for to rundstykker og en kopp (fantastisk god) kaffe. Dette er rundt 6 kroner. Med på kjøpet fikk jeg gode samtaler med de som jobbet der og besøkende kunder. Ettersom jeg var den eneste turisten som kom innom syntes nok de dette var veldig stas. Mange fortalte om livene sine, og jeg ble overrasket over hvor mange som kunne vise bilder av en søster, bror, datter eller sønn som hadde giftet seg med noen fra Europa og bodde der.

Bilde er tatt utenfor cafeen jeg pleide å spise frokost. 

Det var gjennom samtaler med lokale mennesker at jeg fant spansk-kurset jeg meldte meg på. Grunnet lite internett, har de en ringe-kultur ut av en annen verden. De første dagene jeg var i Havanna fikk jeg utallige nummer av mennesker som skulle prøve å skaffe spansk kurs, og mange kommentarer som «møt meg her i morgen mellom 12 og 16, da har jeg nok funnet ut av det». Det var også slik jeg ble kjent med en dame i blokka som hjalp meg med spansk lekser og viste meg rundt. I tillegg spiste vi middag sammen et par dager, og hadde fast kaffeavtale kl 16.. Det var utrolig spennende å snakke med henne om hvordan Cuba fungerer, spesielt fordi hun kunne sammenligne det med Russland, ettersom hun hadde bodd der i mange år.


Min cubanske venninne. (Kan man egentlig kalle noen venninne når de er 30 år eldre enn deg?)

Det var også spennende å se hvordan mangel på internett påvirket folk helt ned til hvordan man kommuniserte med hverandre til daglig – hadde jeg vært i Norge hadde jeg jo bare googlet det jeg lurte på, uten å «trenge» å kommunisere med andre mennesker.

For å skaffe internett måtte man dra til wi-fi parkene (se videoen min). Der var det som regel folk som solgte internett-kvoter. I disse parkene var det en uskreven regel om at man ikke gikk bort å pratet med andre, noe som var veldig annerledes enn resten av plassene jeg var. For hver time du var på nett kostet det 1 CUC. På Cuba er gjennomsnittslønnen litt over 29 CUC per måned (se translatingcuba.com). Derfor er det ikke rart de foretrekker ringing, for å si det sånn (haha).

Den siste dagen jeg var på Cuba kjøpte jeg boka «Cuba y su historia». Planen er å ha lest den innen sommerferien er over – delvis fordi jeg vil lære om Cuba og delvis fordi jeg vil øve på spansken min. Så får vi se hvordan det går. Jeg er foreløpig på side 24….

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *