Pass dere for det farlige, elendige utland

(Dette innlegget skrev jeg for Si;D 25 april 2018)

Si ;D-innlegg: Det er massive demonstrasjoner i mitt kjære Nicaragua, og minst 30 mennesker er drept. Det er tragisk, men jeg savner nyansene i mediedekningen.

For syv år siden ble Norge rammet av terror. Siden da er jeg blitt det folk kaller «voksen», og dermed avisleser. Jeg leser jevnlig om demonstrasjoner og terror. For det er det omverden er. En mølje av elendighet presentert i artikler og på TV. For mye, for langt vekk og for altomfattende til å kunne sette seg inn i. Samtidig minner jeg meg stadig på at verden kanskje ikke er så forferdelig som mediene skal ha det til.

Norge, farlig?
Dette ble spesielt tydelig for meg da jeg var på utveksling i Nicaragua. Flere ganger ble jeg spurt om hvordan det var å oppholde seg i Europa, for der er det jo terror. Mange hadde hørt om terrorister i Norge og andre europeiske land. Europa, da også Norge, er farlig. Norge, farlig? For meg var dette helt på jordet å si, spesielt ettersom jeg befant meg i Nicaragua, et av verdens fattigste land. Det politisk ustabile Nicaragua. Nicaragua som var rammet av naturkatastrofer, revolusjon og elendighet.

Etter seks måneder i Nicaragua, uten å havne i en eneste ubehagelig eller farlig situasjon, satt jeg igjen med en følelse av at landet var blitt svartmalt gjennom mediene. Dette vakre landet som hadde så mye å by på, hadde i flere artikler blitt komprimert til et vakuum av elendighet.

Mediene svartmaler, tenkte jeg. Dette landet som kunne vært beskrevet gjennom smilende mennesker, haikekultur, vakker natur med gigantiske vulkaner og spennende omgivelser. Alt var blitt svartmalt. Og for noen dager siden fikk jeg på nytt svartmaling kastet i ansiktet.

For noen dager siden brøt mitt kjære Nicaragua, med sin ustabile politikk, ut i massive demonstrasjoner. Minst 30 mennesker er drept, over 60 skadd, og flere har forsvunnet. En journalist og en 15-åring er blant de drepte.

Men hva sier dette om Nicaragua? Hvem var disse menneskene? Hvor er fargene? Hvor er min etterlengtede artikkel om mennesker som Juana Maria, damen som for 40 år siden sloss mot det daværende styresettet mens hun passet sin funksjonshemmede søster, etter hvert oppdro ti barn og nå er ordfører? Hvor er følelsene og frustrasjonen de demonstrerende kjenner på?

De er ikke bare tall i en statistikk
Hvor blir det av historiene til menneskene vi leser om? Jeg leser om demonstrasjoner meg her og terror meg der. Men hvor er det faktiske innholdet: livene, kulturen og historiene?

Vi er kanskje mettet av elendighet. Men hva om avisene hadde gått i dybden på problemene? Jeg vil ikke bli presentert tall og datoer. Tallet 30 gir meg ingenting. At 30 er drept, viser ikke hvorfor disse menneskene gikk bort, hva de sloss for eller hva familien sitter igjen med.

Jeg vil ha artikler skrevet med engasjement, som viser at dette er våre medmennesker.

De går på jobb, studerer og handler på matbutikken. Akkurat som deg og meg. De er ikke tall i en statistikk, og de befinner seg ikke i et vakuum av elendighet. De er medmennesker, akkurat som deg og meg. Og avisartikler må vise dette.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *