Et glimt inn i en Aguacatansk Mayafamilie

Det er mandag kveld, og jeg har snart vært i Agucatan i 6 dager. Måten familien jeg bor med oppfører seg mot meg, får det til å virke som om jeg har vært her i 6 uker. Ikke 6 dager. De er kjempe velkomne, og forteller meg om sine tanker om politikk, mayaers historie og familie intriger.

Broren til Carolina som jeg bor med er adoptert. Familien hans var også mayaer, og ble derfor drept under borgerkrigen. Familien til Carolina tok han til seg, og han bodde med dem til han ble 16 år. Da flyttet han til USA. Grunnen? Han følte at mennesker som han, altså Mayaer, ikke var ønsket i Guatemala. I ettertid har flere av søsknene til Carolina flyttet etter og blitt boende i USA.

Carolina er en utrolig flott dame, som man burde se opp til. Hun har tre barn, som hun har oppdratt alene ettersom mannen hennes var og er alkoholiker (og derfor ikke bor med dem). Dette visste jeg før jeg kom til Aguacatan, men jeg var ikke forbredt på at Carolina skulle være så åpen om det. Men det var hun. Og hun fortalte med stolthet om hvordan alle barna hennes har fullført høyere utdanning, eller studerer nå. Det er ikke bare meg som tenker at Carolina er en modig dame.

For noen dager siden da jeg skulle til å legge meg smatt det ei lita jente inn på rommet mitt. Hun var nok ikke mer enn 5 år, tenkte jeg. I det hun hadde lukket døra bak seg så hun sjokkert på meg, og konstanterte at jeg ikke var datteren til Carolina. Det stemte jo forsåvidt, men hun hoppet likevel opp i senga mi for å prate. Vi satt og pratet en stund, og hun fartalte at jeg hadde tatt grundig feil av alderen. Hun var jo faktisk 6 år. Haha.

Hun snakket om barbien sin. Om at hun akkuratt hadde løpt fra huset sitt med mammaen. Om at hun likte håret mitt. Og om at pappaen drakk mye. Foreløbig er spansken min dårlig, og jenta hoppet fra tema til tema, så det var vanskelig å holde tritt. Jeg prøvde å spørre om pappaen drakk ofte, da fikk jeg til svar «hele flaska, og så en til». Hver gang pappaen drakk pleide moren å ta henne med hit, slik at hun skulle slippe å se pappaen gjøre dumme og slemme ting. Det var naturligvis veldig vondt (og rart) å høre på, men samtidig var det fascinerende å se hvordan en jente så liten, og så uskyldig klarte å prate om dette på en så seriøs måte, uten å egentlig se ut til å ta det til seg. Mennesket og våre forsvaksmekanismer, overasker meg stadig. Senere fortalte Carolina at faren til jenta hadde et kraftig temperament når han drakk. Det var visst ikke ofte. Men det stemte som jenta sa, at når han drakk ekstra mye, så kunne han slå. Og når han slo, da slo han.

Videre har Carolina snakket om viktigheten av utdanning for mayaer, og spesielt mayakvinner, på grunn av deres allerede svake rolle i samfunnet. Carolina var veldig bevist på at utdanning var nøkkelen til et godt liv, men at regjeringen desverre ikke bidro stort.

For Carolina var ikke bare høyere utdanning viktig, men kunnskap om egen kultur og historie. Hun har snakket mye om undertrykkelse og hvordan «spanjolene» brukte mayaer til å drepe mayaer under borgerkrigen, og at det for henne nå er viktig at alle mayaer jobber for å beholde sin kultur gjennom klær, normer og språk. Dette er ikke kun noe hun snakker om. Nå, mens jeg skriver dette er hun på kurs for å forbedre skrivekunspakene sine i K’iche, hennes morsmål. Hun har tidligere vist meg noen av diktene og tekstene hun har skrevet på kurset. Ikke at jeg forstår noe av det da.

Spansken går bedre og bedre, og jeg håper at jeg i løpet av de neste ukene klarer å henge bedre med i samtalene, slik at jeg får spurt om det jeg vil og får med meg alle detaljene i det de forteller meg.


(Når hele familien skal på fotballkamp sammen, er det deilig å se at noen er like interessert i å se på som meg)

Å reise med fly, eller reise i tid?

«Fløy vi akkurat til et annet land, eller et annet ti-år?» spøkte jeg til gutten jeg delte taxi med fra flyplassen i Havanna. Hostellet jeg bodde på var i utkanten av sentrum, i et område som het «Cerro». Jeg fikk senere mange kommentarer på at dette var en av de mer «dodgy» områdene i Havanna. På veien til Havanna hadde vi så å si ikke kjørt forbi ett eneste reklame-skilt. Det var ingen tegn til Cola, Nestle, Starbucks eller andre typiske vestlige merker.


Bilde fra el Cerro, hvor jeg bodde.
Bilde fra Vianna Vjeha, en mer turistifisert del av Havanna

Tidligere har jeg kun besøkt Nicaragua, og hadde dette som referansepunkt. Husene i Havanna hadde som husene langs den atlantiske kysten av Nicaragua preg av den spanske koloni-tiden. Som i Nicaragua satt menneskene langs med gatene mens de pratet, spilte spill og koste seg. Språket de snakket var det samme som i Nicaragua, likevel føltes det veldig anderledes.

Mens menneskene i Nicargua gjerne gikk med enkle olabukser, og en nøytral bluse, spradet mange av jentene her rundt i korte shorts, og en fargerik BH, eller en leopard mønstret tights – dersom de ikke hadde gått for noe i en neon farge. Da jeg beveget meg inn mot sentrum så jeg at klærne der var noe mer avslappe, men merket meg likevel at jeg skulle ha pakket for et litt mindre konservativt land enn Nicaragua. 

På hver av restaurantene jeg dro på ble jeg servert av muskuløse menn med feminine, nøye nappede øyenbryn. Hver og en av dem så ut som de akkurat hadde vært modell for Youtube videoer med tittelen «How to get brows like Kim K».

På tross av den vågale stilen, da spesielt klesstilen til jentene, hørte jeg sjeldent folk rope etter jenter på gatene – Hvertfall sjeldent til sammenligning med hvordan det var da jeg var i Leon i Nicaragua. De gangene jeg faktisk ble kontaktet, var det gjerne menn (eller deres mødre), som kom bort å pratet. For meg gjorde dette at det ble lettere å gå langs gatene uten å være ukomfortabel.

I tillegg til disse forskjellene, var selvfølgelig den mest åpenbare forskjellen bilene. På 1960 tallet startet USA en embargo mot Cuba, noe som gjorde at det var minimalt med import fra andre land. Jeg vil si at de Cubanske bilene er noe av det som skapte Havannas sjarm.

Videre gjennom de to ukene jeg var der ble jeg kjent med Cubas valutaystem, landets wifi-parker, Havannas kollektivtransport og hvordan den amerikanske embargoen har påvirket menneskene ned på mikro-plan.

Det var ikke før selve dagen jeg reiste til Cuba at jeg bestemte meg for at det var dit jeg skulle. Planen var originalt å reise til Nicaragua, men med alt som skjer der, fant jeg ut at det var best å dra et annet sted. Cuba ble målet, og med liten tid til å planlegge fant jeg liten tid til å sette meg inn i ting som valutasystemet.

På Cuba finnes det to typer valutaer: CUC og CUP. Den siste C’en i CUC står for «konvertible», og den kan konverteres til CUP. En CUC tilsvarer en dollar, mens en CUP tilsvarer 24 CUC. CUP er valutaen de lokale bruker mest. Med denne valutaen betaler man for bussbilletter, mat og andre essensielle ting. CUC på den andre siden brukes til å betale hoteller, turist-taxier, kaffe og andre ting som ikke er «høyst nødvendig». Dette er valutaen de fleste turister benytter seg av.

Den Cubanske staten har i de siste årene prøvd å avskaffe dette systemet, slik at de kun har en valuta, men folket har strittet i mot. På de to ukene jeg var der, så jeg flere (spesielt tennåringer) gå med T-skjorter med teksten «Go CUP!»

Et eksempel på måten de bruker CUP og CUC på er i kollektivtransporten. Busser og «Taxi collectivos» (taxier som kjører egne ruter, litt lignende en buss), ble betalt i CUP. Mens bussene kostet 1 CUP, kostet taxi collectivos 10 CUP. Dersom man ville bruke normale taxier som kjørte deg til døren kunne det koste rundt 7 CUC – med god pruting. Jeg møtte flere som betalte opp til 10-15 CUC per tur. Det vil si at mens en busstur kostet 1 CUP, kunne en taxitur koste 375 ganger så mye, for en person.

Fordi jeg ønsket å dra på så lokale steder som mulig pleide jeg alltid å sjekke hvilken valuta prisene var i før jeg bestemte meg for å spise der. Etterhvert skaffet jeg meg et fast frokost sted hvor jeg betalte rundt 20 CUP for to rundstykker og en kopp (fantastisk god) kaffe. Dette er rundt 6 kroner. Med på kjøpet fikk jeg gode samtaler med de som jobbet der og besøkene kunder. Ettersom jeg var den eneste turisten som kom innom syntes de dette var veldig stas og mens mange fortalte om livene sine ble jeg overasket over hvor mange som kunne vise bilder av en søster, bror, datter eller sønn som hadde giftet seg med noen fra Europa og bodde der.

Bilde er tatt utenfor cafeen jeg pleide å spise frokost. 

Det var gjennom samtaler med lokale mennesker at jeg fant spansk-kurset jeg meldte meg på. Grunnet lite internett, har de en ringe-kultur ut av en annen verden. De første dagene jeg var i Havanna fikk jeg uttallige nummer av mennesker som skulle prøve å skaffe spansk kurs, og mange kommentarer som «møt meg her i morgen mellom 12 og 16, da har jeg nok funnet ut av det». Det var også slik jeg ble kjent med en dame i blokka som hjalp meg med spansk lekser og viste meg rundt. I tillegg spiste vi middag sammen et par dager, og hadde fast kaffeavtale kl 16.. Det var utrolig spennende å snakke med henne om hvordan Cuba fungerer, spesielt fordi hun kunne sammenligne det med Russland, ettersom hun hadde bodd der i mange år.


Min cubanske venninne. (Kan man egentlig kalle noen venninne når de er 30 år eldre enn deg?)

Det var også spennende å se hvordan mangel på internett påvirket folk helt ned til hvordan man kommuniserte med hverandre til daglig – hadde jeg vært i Norge hadde jeg jo bare googlet det jeg lurte på, uten å «trenge» å kommunisere med andre mennesker.

For å skaffe internett måtte man dra til wi-fi parkene (se videoen min). Der var det somregel folk som solgte internett-kvoter. I disse parkene var det en uskreven regel om at man ikke gikk bort å pratet med andre, noe som var veldig anderledes enn resten av plassene jeg var. For hver time du var på nett kostet det 1 CUC. På Cuba er gjennomsnittslønnen litt over 29 CUC per måned (se translatingcuba.com). Derfor er det ikke rart de foretrekker ringing, for å si det sånn (haha). 

Den siste dagen jeg var på Cuba kjøpte jeg boka «Cuba y su historia». Planen er å ha lest den innen sommerferien er over – delvis fordi jeg vil lære om Cuba og delvis fordi jeg vil øve på spansken min. Så får vi se hvordan det går. Jeg er forelløbig på side 24….

Pass dere for det farlige, elendige utland

(Dette innlegget skrev jeg for Si;D 25 april 2018)

Si ;D-innlegg: Det er massive demonstrasjoner i mitt kjære Nicaragua, og minst 30 mennesker er drept. Det er tragisk, men jeg savner nyansene i mediedekningen.

For syv år siden ble Norge rammet av terror. Siden da er jeg blitt det folk kaller «voksen», og dermed avisleser. Jeg leser jevnlig om demonstrasjoner og terror. For det er det omverden er. En mølje av elendighet presentert i artikler og på TV. For mye, for langt vekk og for altomfattende til å kunne sette seg inn i. Samtidig minner jeg meg stadig på at verden kanskje ikke er så forferdelig som mediene skal ha det til.

Norge, farlig?
Dette ble spesielt tydelig for meg da jeg var på utveksling i Nicaragua. Flere ganger ble jeg spurt om hvordan det var å oppholde seg i Europa, for der er det jo terror. Mange hadde hørt om terrorister i Norge og andre europeiske land. Europa, da også Norge, er farlig. Norge, farlig? For meg var dette helt på jordet å si, spesielt ettersom jeg befant meg i Nicaragua, et av verdens fattigste land. Det politisk ustabile Nicaragua. Nicaragua som var rammet av naturkatastrofer, revolusjon og elendighet.

Etter seks måneder i Nicaragua, uten å havne i en eneste ubehagelig eller farlig situasjon, satt jeg igjen med en følelse av at landet var blitt svartmalt gjennom mediene. Dette vakre landet som hadde så mye å by på, hadde i flere artikler blitt komprimert til et vakuum av elendighet.

Mediene svartmaler, tenkte jeg. Dette landet som kunne vært beskrevet gjennom smilende mennesker, haikekultur, vakker natur med gigantiske vulkaner og spennende omgivelser. Alt var blitt svartmalt. Og for noen dager siden fikk jeg på nytt svartmaling kastet i ansiktet.

For noen dager siden brøt mitt kjære Nicaragua, med sin ustabile politikk, ut i massive demonstrasjoner. Minst 30 mennesker er drept, over 60 skadd, og flere har forsvunnet. En journalist og en 15-åring er blant de drepte.

Men hva sier dette om Nicaragua? Hvem var disse menneskene? Hvor er fargene? Hvor er min etterlengtede artikkel om mennesker som Juana Maria, damen som for 40 år siden sloss mot det daværende styresettet mens hun passet sin funksjonshemmede søster, etter hvert oppdro ti barn og nå er ordfører? Hvor er følelsene og frustrasjonen de demonstrerende kjenner på?

De er ikke bare tall i en statistikk
Hvor blir det av historiene til menneskene vi leser om? Jeg leser om demonstrasjoner meg her og terror meg der. Men hvor er det faktiske innholdet: livene, kulturen og historiene?

Vi er kanskje mettet av elendighet. Men hva om avisene hadde gått i dybden på problemene? Jeg vil ikke bli presentert tall og datoer. Tallet 30 gir meg ingenting. At 30 er drept, viser ikke hvorfor disse menneskene gikk bort, hva de sloss for eller hva familien sitter igjen med.

Jeg vil ha artikler skrevet med engasjement, som viser at dette er våre medmennesker.

De går på jobb, studerer og handler på matbutikken. Akkurat som deg og meg. De er ikke tall i en statistikk, og de befinner seg ikke i et vakuum av elendighet. De er medmennesker, akkurat som deg og meg. Og avisartikler må vise dette.

Til deg som hater kjønnshår

(Tidligere postet i NMBU sin student-avis, Tuntreet)

En ikke u-merkbar del av student-tilværelsen er trange kollektiv, med tynne vegger. Veldig tynne vegger. Som et resultat fikk jeg være med på skikkelig «guttaprat» sist uke. Uten at gutta visste det da, selvfølgelig.

Snakkisen gikk i kjønnshår og kroppshår generelt. Jenter som ikke barberer er late, og litt ekle. Ikke vet jeg om dere i snakkisen var blandt de som kjører full skog, eller foretrekker en glattbarbert nakenrotte. Ikke at jeg har noe med det heller. Likevel gjetter jeg at dere foretrekker en naturlig «look» på dere selv, men forventer en nyklipt plen tilbake. Samtidig har dere tidligere argumentert for «naturlige», pene jenter. Men uten kroppshår. Dette er ikke naturlig. Eller;

Det er jo naturlig at noen jenter ikke har kroppshår. Men disse jentene er ofte under 12 år, og bør på ingen måte være idealet for hva vi definerer som sexy – hverken når det kommer til armhuler, legger, underliv eller andre kroppsdeler.

Videre vil jeg sette fokus på dette med latskap. «Jenter som ikke barberer armhulene sine er late». Dette argumentet føler jeg stemmer i like stor grad som at nudister er late fordi de ikke gidder å ta på seg klær. Det er jo ikke slik at nudister går nakne fordi de føler det er befriende, behagelig eller naturlig. Konklusjonen er heller: De er late.På samme måte må det jo være slik at jenter som har hår på kroppen er late. De har ikke hår fordi det tar lang tid å barbere, det koster penger å vokse, eller at noen får utslett. Det er heller fordi de syns det er befriende å slippe det stresset fra samfunnet som gutter slipper. Konklusjonen er heller: Jenter som ikke barberer er late. Jeg lurer litt på hvorfor resonemanget ikke gikk videre til «Like late som gutta». Men anyways;

Til sist vil jeg avslutte med at jeg syns «guttaprat» var veldig underholdene, og at jeg har satt pris på å kunne ta del i snakkisen (da gjennom Tuntreet). Jeg håper å kunne fortsette å ta del i deres samtaler fra andre siden av veggen.


(Illustrasjoner fra pinterest)